Fredag morgen var nesten 100 kjørere klare for dyst i Bodegaen (vinkjelleren). Vi fikk IKKE lov til å kjøre inn i facen, men alle gjorde det allikevel. Rask besiktigelse og en kaffe på Slettafjell, klar til start. Jeg hadde ikke 100% oversikt oer linja mi, men hadde planlagt 3 klipper og noen småkanter. Jeg følte meg nesten ikke nervøs på start, det bekymret meg litt, men da jeg satte utfor fant jeg feelingen med engang. Satte alle landingene, og holdt meg på beina, var godt fornøyd med runnet. Det holdt til seier denne kvalikdagen!
Kristina kom fra Sogndal på kvelden, så det ble bare en rask tur opp på bavallstunet, på løpermøte. Formen var ikke så spesielt bra, så det passet fint. Vi lagde litt mat og drakk litt vin, kjørte en rask gjenforening med piker, vin og sang og tok tidlig kveld!
Følte meg enda mer groggy i formen da jeg stod opp lørdag, men hadde ikke følelsen av å ikke ville stå opp, til tross for finaledag! Tok heisen opp i halv ni tida og kjørte ned i Dyrvedalen - onefoot, siden det var veldig tåkete og jeg ikke ville spenne på begge bindingene for tidlig. Det var litt av en tur ja.
Vi måtte vente ca halvannen time før tåken lette fra facen. Var litt kaldt, men dunisen var selvfølgelig på!
Da vi endelig fikk besiktiget var klokka allerede 11.00 og strålene sol! Fant ganske raskt en linje som så fin ut, med et stort og fint drop på slutten. Riktignok i flat landing, men ikke no stress.
Vi gikk opp til start og der gikk det unna. Rakk ikke engang å få nerver før det var min tur.
Satte utfor, tok en fin rulle/hjul på toppen, men lot ikke det stoppe meg. Alt gikk fint helt til jeg kom til klippa i bunn. Rakk bare å tenke: "shit - høyt, oh no, jeg må over den steinen der...." Ollie ut, kom over steinen, nedi med rumpa, men det føltes bare sååå bra! Jeg var stoket resten av dagen, og tenkte ikke på hvordan resultatet skulle komme til å bli.
Da vi kom hjem spiste vi deilig middag, tok noen øl, spilte trommer i et par timer og syklet ned på Fleischer, populært kalt feilskjær.
Jammen meg holdt det til seier og 1500 kr. Jeg var superhappy, men sleit litt med å finne formen. Veldig forkjølet og vondt i halsen. Syklet hjem senere på kvelden, uten å entre noe nachspiel :)
Føles veldig bra å endelig ha vunnet en konkurranse, og selvtilliten er ganske bra nå. Jeg brukte premiepengene til å betale Sauda BCC, det var akkurat det samme beløpet, så da ser det ut som at jeg kommer til å følge hele cupen i år! Det blir sikkert gøy, men er litt usikker på hvordan det økonomiske puslespillet skal gå opp denne gang :)
mandag 23. mars 2009
torsdag 19. mars 2009
Hjemme på Voss og klar for nye eventyr!
Jeg kom tilbake til Voss tirsdag kveld, etter et lite stopp innom Tante Gro og Tormod på Oppheim! Jeg følte en umiddelbar ro i kroppen nesten med en gang jeg tråkket over dørstokken!
Det er så deilig å fredelig her oppe på Øvsthus.
Onsdag dro jeg en tur i bakken, og møtte Eirik, Dag, AC, Gunvor, Gry og Bjørnar, og det var gøy å cruise rundt i verdens beste skianlegg igjen :)
Bodegaen var stengt av, og vi fant fort ut at de virkelig har tenkt å kjøre kvaliken til freeride konkurransen her. Veldig overranskende, da det ikke er det mest utfordrende terrenget, men vinkjelleren får duge denne gangen. Det er en svær bruddkant i super bodegaen, håper jeg får med meg når den raser ut. Det var uansett en kjempe fin dag på ski, da vi fikk droppet noen små klipper og lekt og rullet rundt i den super myke slushen!
Torsdag våknet jeg til en melding fra Linda, samt uvanlig sår hals. "Vil du være med på en liten topptur, med klipper i alle størrelser og morsomt terreng?"
Jeg brukte en halvtime på å bestemme meg, og få halsen på go igjen. Det var en nydelig liten tur, og det var god snø, og ganske riktig; morsomt terreng. Årets første skikkelige tur, dessverre på truger, fordi jeg ikke rakk å montere splitboardet. (Ironisk nok, siden Fri Flyt nylig har gått ut med at jeg tilogmed kjører park på spiltboard ;) ...)
Etter turen dro vi i Bavallen, og fikk oss noen fine run der. Møtte også Magnus og en gjeng!
Imorgen er det klart for konkurranse i Bodegaen, og det blir spennende. De fleste kjørerne er på plass, blir rart å kjøre her hjemme i Norge igjen. Har ingen nerver foreløpig, men de kommer nok snikende når jeg skal legge meg. Alltid nervepirrende å stå på start, for man vil jo gjerne vise hva man er god for, men i tillegg skal man ta kontroll over det psykiske rundt, og det gjør det hele mer usikkert!
Uansett er det gøy å delta, bli kjent med nye mennesker og treffe igjen gamle kjente. Jeg elsker å konkurrere, selv om jeg nok ikke har det killerinstinktet som skal til for å vinne. Synes det er best å ikke ha for store forventinger, men heller få meg en god overraskelse hvis det går bra! :)
Det er så deilig å fredelig her oppe på Øvsthus.
Onsdag dro jeg en tur i bakken, og møtte Eirik, Dag, AC, Gunvor, Gry og Bjørnar, og det var gøy å cruise rundt i verdens beste skianlegg igjen :)
Bodegaen var stengt av, og vi fant fort ut at de virkelig har tenkt å kjøre kvaliken til freeride konkurransen her. Veldig overranskende, da det ikke er det mest utfordrende terrenget, men vinkjelleren får duge denne gangen. Det er en svær bruddkant i super bodegaen, håper jeg får med meg når den raser ut. Det var uansett en kjempe fin dag på ski, da vi fikk droppet noen små klipper og lekt og rullet rundt i den super myke slushen!
Torsdag våknet jeg til en melding fra Linda, samt uvanlig sår hals. "Vil du være med på en liten topptur, med klipper i alle størrelser og morsomt terreng?"
Jeg brukte en halvtime på å bestemme meg, og få halsen på go igjen. Det var en nydelig liten tur, og det var god snø, og ganske riktig; morsomt terreng. Årets første skikkelige tur, dessverre på truger, fordi jeg ikke rakk å montere splitboardet. (Ironisk nok, siden Fri Flyt nylig har gått ut med at jeg tilogmed kjører park på spiltboard ;) ...)
Etter turen dro vi i Bavallen, og fikk oss noen fine run der. Møtte også Magnus og en gjeng!
Imorgen er det klart for konkurranse i Bodegaen, og det blir spennende. De fleste kjørerne er på plass, blir rart å kjøre her hjemme i Norge igjen. Har ingen nerver foreløpig, men de kommer nok snikende når jeg skal legge meg. Alltid nervepirrende å stå på start, for man vil jo gjerne vise hva man er god for, men i tillegg skal man ta kontroll over det psykiske rundt, og det gjør det hele mer usikkert!
Uansett er det gøy å delta, bli kjent med nye mennesker og treffe igjen gamle kjente. Jeg elsker å konkurrere, selv om jeg nok ikke har det killerinstinktet som skal til for å vinne. Synes det er best å ikke ha for store forventinger, men heller få meg en god overraskelse hvis det går bra! :)
mandag 16. mars 2009
Tignes, 3. stopp for freerideworldtour
Ankom Tignes sent laurdag kveld, etter å ha møtt Annina på flyplassen i Geneve. Jeg oppdaget da eg gikk på flyet på gardemoen at jeg hadde glemt blodsukkerapparatet mitt. Og fikk akkurat lagd et lite kaos for mine venner og familie før jeg måtte slå av telefonen. Fikk ordnet med Linda, at hun skulle kjøpe et før hun drar i morgon tidlig.
Vi gikk rett og la oss da vi fant hotellet.
Søndag gikk vi og registrerte oss tidlig, og fikk oss en hyggelig overraskelse da vi får dekket 20 Euro i mat hver dag. Spiste frokost og dro opp for å kikke på facen. Den så veldig steinete ut, og øverste partiet må man rappellere ned. Jeg fant etter kvart en linje som passet til meg!
De aller fleste av kjørerne var trøtte og fæle etter en lang og slitsom reise fra USA, så det ble ikke så mye aggressiv kjøring denne søndagen. Spiste middag på kvelden (endelig laks) og tok en liten runde på bar etterpå. Thomas ledet oss i villrede til en forferdelig fransk og ekkel pub. Vi forlot den og skled nedover 3 stk på et par langrennski uten bindinger til nattklubben. Tok et par runder på dansegulvet, som for øvrig var sykt glatt, så det ble moonwalk denne kvelden, ingen håndstående!
Forresten så kom Linda og denne dagen, så vi parkerte henne på rommet vårt, der det var en ledig seng. Gratis overnatting på damen fra Voss!
Mandag = whiteout, men Annina, Linda og jeg fant litt isete off piste, dekket med noen cm pudder, og var i grunn fornøyd bare med å komme oss ut en tur! Skjedde ikke så mye mer denne kvelden, foruten en tur i bassenget på hotellet, middag og kortspilling med de norske gutta.
Tirsdag, whiteout igjen, men ut i bakken ble det allikevel. Jeg stod på ski som jeg lånte av den finske pratedama halve dagen, og fikk i allefall smake på den gode snøen som har dumpet. Litt skummelt var det, da snøen så vidt har dekket stein og gjerder. Sharks kaller man det!
Resten av dagen ble det brettkjøring i løypene, det var veldig artig, og humøret som ikke hadde vært så altfor bra tidligere kom snikende tilbake.
Onsdag lå an til å bli en fantastisk pudderdag, da vi allerede på morgenen kunne skimte blå himmel og sol. Linda guidet oss rundt, og etter en stund fant vi det perfekte stedet. Fikk et par gode run, før vi selvfølgelig ble avbrutt av riders meeting klokka 13. Arrangørene hadde bestemt seg for ny face, så det var bare å kaste seg rundt og komme seg opp til inspection. Ikke mange valgmuligheter i denne siden, men det så bratt og fint ut, og absolutt muligheter for noen solide klippedrop.
Jeg fant en linje, men ikke av det mest spennende slaget. Var vanskelig å se utgangene på klippene og det var en god del sharks innimellom. Snøen skulle være god, men jeg hadde et sent startnr, så for meg ville det nok bli oppkjørt og ruglete!
Felles middag på puben etter et nytt riders meeting på kvelden. Fikk låne klatresele (som jeg har lagt igjen hjemme på voss) og ryggplate (som jeg glemte i USA).
Torsdag, dagen for konkurranse (endelig). Vi stod opp tidlig, pakket sekken og dro for en kaffe på Aspen før vi tok toget opp klokken 09.15. Vi beregnet at vi skulle ha god tid da, med ca 3 min. per kjører og en times hike opp baksiden.
Da vi kom opp sjekket vi linjene våre grundig fra toppen, begynte så smått å gjøre meg klar mentalt, da vi fikk vite at en kjører var skadet. Han ble hentet ut med helikopter og det tok over en time før helikopteret og redningsmanskapet var på plass igjen. En time venting gjorde at vi fikk tid til å kikke på linja fra begge sider. Jeg begynte å føle meg usikker, og litt uvel. Sulten begynte å melde seg, men kunne ikke innta noe. Orket ikke engang å drikke vann.
Turen kom til meg. Jeg stod klar med bindingene på, og var så godt forberedt mentalt som jeg kunne. Så fikk vi vite at Jeanette som kjørte før meg var skadet, og vi måtte vente ytterligere 20 minutter. Da var det akkurat som om noe ga slipp inni meg, jeg var sulten, utmattet og ville bare komme meg ned. Nesten det verste som kan skje for min del, for da synker prestasjonen betraktelig. Vi begynte å stå på hodet og gå i spagaten på toppen, det var bare tull. Fikk en bit av en honningaktig marsipan dings av en av guidene, så det gjalp litt på den verste sulten.
Jeg fikk go, satte utfor, men fant ikke feelingen. Droppet en liten klippe midt på, hadde ingen følelse av om jeg kjørte fort eller sakte, jeg var ufokusert. Psyket ut på det store droppet mitt, og kjørte inn i renna i stedet. Droppet ut en liten klippe med bare stein på kanten, var nedi med rumpa og kjørte bare så fort jeg kunne ned til bunn. Jeg satt ikke igjen med noen følelse av runnet.
Ble allikevel litt overrasket da jeg kom på nest siste plass, og var forferdelig skuffet over meg selv. Heldigvis er jeg ikke av typen som går og surmuler lenge av den grunn, og kom ganske fort til å tenke på billetten hjem, for å rekke 50 års laget til mamma lørdag kveld.
Rushet tilbake til hotellet og heiv meg på internett. Mange dyre billetter og litt av et styr, men fant tilslutt en overkommelig billig billett fra Grenoble til London, og London til Torp.
Vi dro på middag i Le Lac, og siden opp til puben for noen drinker, som selvfølgelig var gratis. (man må jo ta med seg alt man kan av det som er gratis)
Forlot nattklubben relativt tidlig og hadde et lite nach på hotellet.
Stod opp tidlig fredag og rotet meg ned til Le Lac for å finne en buss til Grenoble. Det var her hele kaoset begynte. Bussen gikk ikke før 08.40, jeg hoppet på, og en snill dame hjalp meg med å komme på et tog til Chambery. Jeg innså her at det ikke var nok tid til å ta toget hele veien til Grenoble airport, så jeg kastet meg på en taxi, betalte 150 Euro, men rakk ikke flyet i tide. Jeg ble skikkelig frustrert, da det ikke så ut til at damene i infoen løftet en finger for å hjelpe meg, men fikk tilslutt, etter svette, tårer, slit og blod fikk jeg booket om billetten på tilsvarende fly dagen etter. En annen, mye snillere dame kom og hentet meg, og jeg fikk et fint lite rom et par km fra flyplassen. Sovnet momentant og våknet akkurat i tide til litt middag. Spiste, gikk tilbake til rommet og våknet dagen etter.
Spiste god frokost på et stort bord med bare franskmenn, som ikke gadd å snakke noe særlig engelsk. Greit nok. Gikk en tur til supermarkedet og kjøpte vin til mamma og pappa, viktig å ha med noen gaver hjem! Den snille damen kjørte meg til flyplassen, der det var et salig kaos av charterturister. Det tok evigheter før jeg kom til sikkerhetskontrollen, der jeg egentlig ikke fikk lov til å ha med hjelmen på flyet, men det smisket jeg meg til, da de tok begge vinflaskene mine og puttet de i et skap med lås. Jeg ble sur og sa bare ”enjoy the wine,” og jeg kom meg på flyet.
Den neste bekymringen nå var hvordan jeg skulle gjøre det i London. Neste fly gikk 15.00 og mitt fly ankom 14.10. på den tiden måtte jeg gjennom passkontrollen, få skibagen, sjekke inn på nytt, gjennom sikkerhetskontrollen og finne gaten. Alt stoppet opp ved baggasjen selvfølgelig, så det flyet rakk jeg ikke. (Lost case i utgangspunktet)
Jeg fikk booket om igjen til et senere fly, 19.05, men bursdagen til mamma måtte gjennomføres uten den planlagte toastmasteren denne gangen. Jeg ble veldig veldig lei meg for dette, men rakk å entre siste del av festen tross alt.
I skrivende stund sitter jeg på stansted i London, helt utmattet, stinker svette og har blod på t-skjorta (det er selvfølgelig etter et insulinskudd i blinde).
Jeg gleder meg til å komme hjem og slappe av i noen dager nå.
Dersom noe av teksten inneholder nynorske ord, så er det fordi min computer ønsker det slik…. Den ble nemlig født på vestlandet.
Vi gikk rett og la oss da vi fant hotellet.
Søndag gikk vi og registrerte oss tidlig, og fikk oss en hyggelig overraskelse da vi får dekket 20 Euro i mat hver dag. Spiste frokost og dro opp for å kikke på facen. Den så veldig steinete ut, og øverste partiet må man rappellere ned. Jeg fant etter kvart en linje som passet til meg!
De aller fleste av kjørerne var trøtte og fæle etter en lang og slitsom reise fra USA, så det ble ikke så mye aggressiv kjøring denne søndagen. Spiste middag på kvelden (endelig laks) og tok en liten runde på bar etterpå. Thomas ledet oss i villrede til en forferdelig fransk og ekkel pub. Vi forlot den og skled nedover 3 stk på et par langrennski uten bindinger til nattklubben. Tok et par runder på dansegulvet, som for øvrig var sykt glatt, så det ble moonwalk denne kvelden, ingen håndstående!
Forresten så kom Linda og denne dagen, så vi parkerte henne på rommet vårt, der det var en ledig seng. Gratis overnatting på damen fra Voss!
Mandag = whiteout, men Annina, Linda og jeg fant litt isete off piste, dekket med noen cm pudder, og var i grunn fornøyd bare med å komme oss ut en tur! Skjedde ikke så mye mer denne kvelden, foruten en tur i bassenget på hotellet, middag og kortspilling med de norske gutta.
Tirsdag, whiteout igjen, men ut i bakken ble det allikevel. Jeg stod på ski som jeg lånte av den finske pratedama halve dagen, og fikk i allefall smake på den gode snøen som har dumpet. Litt skummelt var det, da snøen så vidt har dekket stein og gjerder. Sharks kaller man det!
Resten av dagen ble det brettkjøring i løypene, det var veldig artig, og humøret som ikke hadde vært så altfor bra tidligere kom snikende tilbake.
Onsdag lå an til å bli en fantastisk pudderdag, da vi allerede på morgenen kunne skimte blå himmel og sol. Linda guidet oss rundt, og etter en stund fant vi det perfekte stedet. Fikk et par gode run, før vi selvfølgelig ble avbrutt av riders meeting klokka 13. Arrangørene hadde bestemt seg for ny face, så det var bare å kaste seg rundt og komme seg opp til inspection. Ikke mange valgmuligheter i denne siden, men det så bratt og fint ut, og absolutt muligheter for noen solide klippedrop.
Jeg fant en linje, men ikke av det mest spennende slaget. Var vanskelig å se utgangene på klippene og det var en god del sharks innimellom. Snøen skulle være god, men jeg hadde et sent startnr, så for meg ville det nok bli oppkjørt og ruglete!
Felles middag på puben etter et nytt riders meeting på kvelden. Fikk låne klatresele (som jeg har lagt igjen hjemme på voss) og ryggplate (som jeg glemte i USA).
Torsdag, dagen for konkurranse (endelig). Vi stod opp tidlig, pakket sekken og dro for en kaffe på Aspen før vi tok toget opp klokken 09.15. Vi beregnet at vi skulle ha god tid da, med ca 3 min. per kjører og en times hike opp baksiden.
Da vi kom opp sjekket vi linjene våre grundig fra toppen, begynte så smått å gjøre meg klar mentalt, da vi fikk vite at en kjører var skadet. Han ble hentet ut med helikopter og det tok over en time før helikopteret og redningsmanskapet var på plass igjen. En time venting gjorde at vi fikk tid til å kikke på linja fra begge sider. Jeg begynte å føle meg usikker, og litt uvel. Sulten begynte å melde seg, men kunne ikke innta noe. Orket ikke engang å drikke vann.
Turen kom til meg. Jeg stod klar med bindingene på, og var så godt forberedt mentalt som jeg kunne. Så fikk vi vite at Jeanette som kjørte før meg var skadet, og vi måtte vente ytterligere 20 minutter. Da var det akkurat som om noe ga slipp inni meg, jeg var sulten, utmattet og ville bare komme meg ned. Nesten det verste som kan skje for min del, for da synker prestasjonen betraktelig. Vi begynte å stå på hodet og gå i spagaten på toppen, det var bare tull. Fikk en bit av en honningaktig marsipan dings av en av guidene, så det gjalp litt på den verste sulten.
Jeg fikk go, satte utfor, men fant ikke feelingen. Droppet en liten klippe midt på, hadde ingen følelse av om jeg kjørte fort eller sakte, jeg var ufokusert. Psyket ut på det store droppet mitt, og kjørte inn i renna i stedet. Droppet ut en liten klippe med bare stein på kanten, var nedi med rumpa og kjørte bare så fort jeg kunne ned til bunn. Jeg satt ikke igjen med noen følelse av runnet.
Ble allikevel litt overrasket da jeg kom på nest siste plass, og var forferdelig skuffet over meg selv. Heldigvis er jeg ikke av typen som går og surmuler lenge av den grunn, og kom ganske fort til å tenke på billetten hjem, for å rekke 50 års laget til mamma lørdag kveld.
Rushet tilbake til hotellet og heiv meg på internett. Mange dyre billetter og litt av et styr, men fant tilslutt en overkommelig billig billett fra Grenoble til London, og London til Torp.
Vi dro på middag i Le Lac, og siden opp til puben for noen drinker, som selvfølgelig var gratis. (man må jo ta med seg alt man kan av det som er gratis)
Forlot nattklubben relativt tidlig og hadde et lite nach på hotellet.
Stod opp tidlig fredag og rotet meg ned til Le Lac for å finne en buss til Grenoble. Det var her hele kaoset begynte. Bussen gikk ikke før 08.40, jeg hoppet på, og en snill dame hjalp meg med å komme på et tog til Chambery. Jeg innså her at det ikke var nok tid til å ta toget hele veien til Grenoble airport, så jeg kastet meg på en taxi, betalte 150 Euro, men rakk ikke flyet i tide. Jeg ble skikkelig frustrert, da det ikke så ut til at damene i infoen løftet en finger for å hjelpe meg, men fikk tilslutt, etter svette, tårer, slit og blod fikk jeg booket om billetten på tilsvarende fly dagen etter. En annen, mye snillere dame kom og hentet meg, og jeg fikk et fint lite rom et par km fra flyplassen. Sovnet momentant og våknet akkurat i tide til litt middag. Spiste, gikk tilbake til rommet og våknet dagen etter.
Spiste god frokost på et stort bord med bare franskmenn, som ikke gadd å snakke noe særlig engelsk. Greit nok. Gikk en tur til supermarkedet og kjøpte vin til mamma og pappa, viktig å ha med noen gaver hjem! Den snille damen kjørte meg til flyplassen, der det var et salig kaos av charterturister. Det tok evigheter før jeg kom til sikkerhetskontrollen, der jeg egentlig ikke fikk lov til å ha med hjelmen på flyet, men det smisket jeg meg til, da de tok begge vinflaskene mine og puttet de i et skap med lås. Jeg ble sur og sa bare ”enjoy the wine,” og jeg kom meg på flyet.
Den neste bekymringen nå var hvordan jeg skulle gjøre det i London. Neste fly gikk 15.00 og mitt fly ankom 14.10. på den tiden måtte jeg gjennom passkontrollen, få skibagen, sjekke inn på nytt, gjennom sikkerhetskontrollen og finne gaten. Alt stoppet opp ved baggasjen selvfølgelig, så det flyet rakk jeg ikke. (Lost case i utgangspunktet)
Jeg fikk booket om igjen til et senere fly, 19.05, men bursdagen til mamma måtte gjennomføres uten den planlagte toastmasteren denne gangen. Jeg ble veldig veldig lei meg for dette, men rakk å entre siste del av festen tross alt.
I skrivende stund sitter jeg på stansted i London, helt utmattet, stinker svette og har blod på t-skjorta (det er selvfølgelig etter et insulinskudd i blinde).
Jeg gleder meg til å komme hjem og slappe av i noen dager nå.
Dersom noe av teksten inneholder nynorske ord, så er det fordi min computer ønsker det slik…. Den ble nemlig født på vestlandet.
lørdag 7. mars 2009
Da sitter jeg nok en gang på gardemoen. Denne gangen går turen til Tignes i Frankrike, og 3. stopp for freeride worldtour.
Det var en veldig hyggelig overraskelse å få wildcard til nok en konkurranse, men ikke så bra for lommeboka, da jeg i skrivende stund har 400 Nkr på konto!
Mamma måtte betale egenandelen for insulinet mitt og låne meg 100 Euro. (Hva skulle en gjort uten foreldre?)
Formen er ikke så verst, til tross for at jeg har mistet 9 timer siden jeg reiste fra Tahoe. Reisen gikk greit, jeg kjørte leiebilen til Reno, fant flyplassen etter å ha surret rundt en time. Fløy til Chicago og måtte vente der et par timer, deretter gikk turen til london. Fikk servert frokost midt på natten, da skjønte jeg ingenting, helt til jeg innså at jeg hadde mistet 6 timer av nattesøvnen. I London hadde jeg 9 timer før neste fly hjem, så jeg bestemte meg for å ta subwayen down town. Hadde bare på meg en kontaktlinse, så jeg så litt dårlig, var kvalm og svimmel der jeg loka rundt i Picadilli circus. Gikk ned til Big Ben, og fikk med meg buckingham pallace. Heldigvis fant jeg ingen kule butikker, så det ble dårlig med shopping. London har fantastisk arkitektur, masse politi og vakter overalt. Elven var temmelig forurenset, så det ble ikke noe bading denne gangen. Det var masse liv utenfor National museum, la spesielt merke til en halvfeit mann som stod med headset og sang og danset etter Michael Jackson. Hillarious!
Jeg vil veldig gjerne tilbake til London engang for å se mer og gå på teater, men det var det jeg fikk med meg for denne gang, i halvsvime!
Tok subwayen tilbake heldigvis tidlig nok til at jeg rakk å ta toget til terminal 5, for så å innse at jeg hadde lagt fra meg sekken på terminal 3. Tok toget tilbake dit, hentet sekken og tok toget tilbake til terminal 5. Sjekket inn, kom meg på flyet og sovnet umiddelbart. Da jeg våknet var vi 20 minutter unna Oslo, jeg hadde ikke engang merket at flyet lettet.
Mamma hadde booket et hotellrom for meg i Oslo, slik at det ikke skulle bli så stress for meg. Hun og Dag kom innover i dag for å hente noe av bagasjen min. Det er jeg veldig takknemlig for, da det hadde blitt en liten formue å betale overvekt i Europa.
Jeg lander i Geneve klokken 19.15, håper jeg finner en buss til Tignes da – har satt Linda på sak!
Det var en veldig hyggelig overraskelse å få wildcard til nok en konkurranse, men ikke så bra for lommeboka, da jeg i skrivende stund har 400 Nkr på konto!
Mamma måtte betale egenandelen for insulinet mitt og låne meg 100 Euro. (Hva skulle en gjort uten foreldre?)
Formen er ikke så verst, til tross for at jeg har mistet 9 timer siden jeg reiste fra Tahoe. Reisen gikk greit, jeg kjørte leiebilen til Reno, fant flyplassen etter å ha surret rundt en time. Fløy til Chicago og måtte vente der et par timer, deretter gikk turen til london. Fikk servert frokost midt på natten, da skjønte jeg ingenting, helt til jeg innså at jeg hadde mistet 6 timer av nattesøvnen. I London hadde jeg 9 timer før neste fly hjem, så jeg bestemte meg for å ta subwayen down town. Hadde bare på meg en kontaktlinse, så jeg så litt dårlig, var kvalm og svimmel der jeg loka rundt i Picadilli circus. Gikk ned til Big Ben, og fikk med meg buckingham pallace. Heldigvis fant jeg ingen kule butikker, så det ble dårlig med shopping. London har fantastisk arkitektur, masse politi og vakter overalt. Elven var temmelig forurenset, så det ble ikke noe bading denne gangen. Det var masse liv utenfor National museum, la spesielt merke til en halvfeit mann som stod med headset og sang og danset etter Michael Jackson. Hillarious!
Jeg vil veldig gjerne tilbake til London engang for å se mer og gå på teater, men det var det jeg fikk med meg for denne gang, i halvsvime!
Tok subwayen tilbake heldigvis tidlig nok til at jeg rakk å ta toget til terminal 5, for så å innse at jeg hadde lagt fra meg sekken på terminal 3. Tok toget tilbake dit, hentet sekken og tok toget tilbake til terminal 5. Sjekket inn, kom meg på flyet og sovnet umiddelbart. Da jeg våknet var vi 20 minutter unna Oslo, jeg hadde ikke engang merket at flyet lettet.
Mamma hadde booket et hotellrom for meg i Oslo, slik at det ikke skulle bli så stress for meg. Hun og Dag kom innover i dag for å hente noe av bagasjen min. Det er jeg veldig takknemlig for, da det hadde blitt en liten formue å betale overvekt i Europa.
Jeg lander i Geneve klokken 19.15, håper jeg finner en buss til Tignes da – har satt Linda på sak!
onsdag 4. mars 2009
Status er som følger. Endte på 3. plass i squaw, så jeg har fått wildcard til å kjøre Tignes i Frankrike, noe jeg selvfølgelig er super glad for. Problemet er at flyet mitt går hjem på søndag, og jeg må være på plass i Tignes på lørdag. Holder på å prøve å booke om billett og diverse, noe som ikke er så lett, ettersom vi ligger 9 timer etter her. Sitter og venter på mail.....
Mamma blir 50 år på lørdag, så da skal jeg være hjemme i norge igjen, det er i hvertfall helt sikkert.
Leide oss en bil i går, så greide jeg å sette den fast i gårdsplassen. Jeg lot lyset stå på og nøklene i tenningen da jeg gikk ut for å måke den løs... så plutselig låste bilen seg automatisk, og jeg stod parkert midt i gårdsplassen og halvveis ut i veien. Måtte ringe en redningsbil, midt på natten, for folk her skulle jo på jobb tidlig. det var IKKE så veldig gøy. Det har dumpet sikkert en meter her de to siste dagene.. noe som er vel og bra, men en av karene i redningspatruljen i squaw omkom i går i et skred. Dermed tok vi det veldig pent på fjellet i dag. Ikke noe eksponert kjøring, men fikk droppet en solid klippe i hvertfall!
Vet ikke helt hva som skjer de kommende dagene, men jeg gleder meg ikke til jet lag.
Gleder meg derimot veldig veldig til norsk mat (fisk) og norsk språk. Er dritt lei av å prate engelsk. haha.
Savner dere alle hjemme, selv om det er litt av et eventyr å være med på worldtouren.
Mamma blir 50 år på lørdag, så da skal jeg være hjemme i norge igjen, det er i hvertfall helt sikkert.
Leide oss en bil i går, så greide jeg å sette den fast i gårdsplassen. Jeg lot lyset stå på og nøklene i tenningen da jeg gikk ut for å måke den løs... så plutselig låste bilen seg automatisk, og jeg stod parkert midt i gårdsplassen og halvveis ut i veien. Måtte ringe en redningsbil, midt på natten, for folk her skulle jo på jobb tidlig. det var IKKE så veldig gøy. Det har dumpet sikkert en meter her de to siste dagene.. noe som er vel og bra, men en av karene i redningspatruljen i squaw omkom i går i et skred. Dermed tok vi det veldig pent på fjellet i dag. Ikke noe eksponert kjøring, men fikk droppet en solid klippe i hvertfall!
Vet ikke helt hva som skjer de kommende dagene, men jeg gleder meg ikke til jet lag.
Gleder meg derimot veldig veldig til norsk mat (fisk) og norsk språk. Er dritt lei av å prate engelsk. haha.
Savner dere alle hjemme, selv om det er litt av et eventyr å være med på worldtouren.
søndag 1. mars 2009
Da er sirkuset endelig i gang. Har gledet meg til å kjøre konkurranse igjen. 1. konkurransedag ble holdt på fredag. Det kom litt som et sjokk, for jeg hadde ikke kjørt brett på over en uke, og tenkte jeg skulle få et par dager å varme opp på.
Det ble silverado i stedet for tramface, en litt kortere og ikke fullt så bratt face, men mange muligheter. Det var ekstremt vanskelig å bedømme størrelsen på klippene, så da jeg endelig hadde valgt ut en passende linje (trodde jeg), endte det med at jeg ble superskuffet. Jeg fikk altfor lite luft på første hoppet, klippe nr 1 var mye mindre enn jeg hadde trodd og klippe nr 2 i samme kategori. Jeg holdt meg på beina, men følte at jeg kjørte en altfor lett linje.
Endte på 3. plass, og det er jeg selvfølgelig ikke misfornøyd med, skulle bare ønske jeg hadde vært mer fornøyd med innsatsen!
I går hadde vi en fridag, kom litt seint igang så da jeg endelig fikk brettet mitt, ble det bare krusing i parken og halfpipe. Det var en veldig bra dag. DIGGER pipe!
På kvelden var det middag og fest, konsert. gratis drikke og sokkelest VIP!
I dag regner og snør det. har vært noen turer i bakken, men dro tidlig tilbake fordi nesten igen heiser var åpne. Det skal visst snø 2,5 meter de nærmeste dagene, så det spørs om det blir noen konkurransedag 2. HÅper det!
Er ganske lei av øl og orker ikke tanken på mexicanfood. Det er stort sett det det går i!
Det ble silverado i stedet for tramface, en litt kortere og ikke fullt så bratt face, men mange muligheter. Det var ekstremt vanskelig å bedømme størrelsen på klippene, så da jeg endelig hadde valgt ut en passende linje (trodde jeg), endte det med at jeg ble superskuffet. Jeg fikk altfor lite luft på første hoppet, klippe nr 1 var mye mindre enn jeg hadde trodd og klippe nr 2 i samme kategori. Jeg holdt meg på beina, men følte at jeg kjørte en altfor lett linje.
Endte på 3. plass, og det er jeg selvfølgelig ikke misfornøyd med, skulle bare ønske jeg hadde vært mer fornøyd med innsatsen!
I går hadde vi en fridag, kom litt seint igang så da jeg endelig fikk brettet mitt, ble det bare krusing i parken og halfpipe. Det var en veldig bra dag. DIGGER pipe!
På kvelden var det middag og fest, konsert. gratis drikke og sokkelest VIP!
I dag regner og snør det. har vært noen turer i bakken, men dro tidlig tilbake fordi nesten igen heiser var åpne. Det skal visst snø 2,5 meter de nærmeste dagene, så det spørs om det blir noen konkurransedag 2. HÅper det!
Er ganske lei av øl og orker ikke tanken på mexicanfood. Det er stort sett det det går i!
Abonner på:
Innlegg (Atom)