Hva legger man egentlig i begrepet; "livet er et eventyr" eller "livet er en lek"?
For meg betyr dette å ta ting som de kommer, ta i mot utfordringer som byr seg, være i en konstant læringsprosess, ja - altså veien til optimal lykke.
Jeg har grublet og tenkt over dette veldig lenge nå, og kommet fram til noen svar, slett ikke alle svar, for det er fremdeles nye dører som åpner seg, og nye veier å gå, men det er også bra, for det siste jeg vil er å stå stille!
Før jeg åpenbarer noen av svarene mine, vil jeg gjerne fortelle hva jeg har opplevd i det siste. Nemlig STRESS. Det var så mye jeg ville gjøre denne vinteren, så mye jeg ville utrette, massevis av ideer, tanker, prosjekter som gjorde huet mitt fullt av surr. I det ene øyeblikke tenkte jeg klart og var klar til å sette i gang, mens den neste dagen var det totalt kaos med en påfølgende tomhet. Ikke bare skulle jeg ha mye gjort, men jeg ville også prøve å hjelpe andre, og tok både frivillig og ufrivillig på meg en masse jobber og engasjementer. Et møte her og et møte der, jobbe 14 timer der og ut med støttekontakten der. Trene tilstrekkelig til toppidrettsutøver å være. Spise riktig mat for å holde kroppen i balanse. Endeløse pudderdager som man IKKE kunne gå glipp av. Forberede seg til konkurranser. Hjem å hilse på familien. Øve på gitar... and so on.
Det kom til et punkt der boblen holdt på å briste. Jeg var aldri nær et sammenbrudd, men jeg fant bare ikke noen ro i hverdagen. Den ene dagen fant jeg mening med alt, mens dagen etter var alt helt tomt og uklart. Det vekslet mellom en ufattelig enorm livsgnist og pågangsmot til frustrasjon, følelsen av å ikke strekke til og søvnløshet.
Så en dag slo en tanke ned i hodet på meg; pust da... prøv å trekke pusten dypt inn og slipp den ut igjen så sakte du kan. Jeg la meg rett ut på gulvet, prøvde så godt jeg kunne å slappe av i den overanspente kroppen min og bare lot pusten gå så rolig som mulig.
Det var så befriende, det var som om alle spenninger slapp taket med en gang. Det var som å se solen igjen etter en lang mørkeperiode. Det føltes bra, men samtidig innså jeg at det som lå foran meg ville bli en møysommelig og lang prosess. En ny dør hadde åpnet seg for meg og jeg har akkurat tatt steget innenfor.
Når en har mye å gjøre i det daglige, altså ting som en faktisk må gjøre - som å jobbe for å tjene penger til det man trenger, lage mat, gå ut med søpla, vaske huset, trene, spise, sove er i utgangspunktet nok for et stakkars menneske, men i dagens samfunn prøver vi stakkars mennesker å være så mye mer. Vi prøver å være supermennesker. Jeg prøvde i tillegg til å være menneske også å være toppidrettsutøver, heltidsstudent, støttekontakt, starte opp eget firma og et par-tre sideprosjekter. DET SIER SEG SELV at tiden ikke strekker til, selv om du er tidsoptimist aldri så mye!
Nå skal jeg fortelle dere hvordan JEG vil leve MITT liv:
Jeg vil bli bonde. jeg vil dyrke mine egne, økologiske grønnsaker. Jeg vil ha skateramp og trampoline i låven. Jeg ønsker meg et sted der jeg kan samle venner og familie til enhver tid. Jeg vil ha et fellesskap der en deler broderlig og samles for å spise, leke, jobbe, prate, lage musikk og lære nye ting av hverandre! (Jeg ville lære bort det jeg var god i og du kunne lære bort det du var god i.)
Jeg vil kjøre snowboard så ofte jeg kan. Jeg vil bidra til å lage et snowboardmiljø for jenter som ønsker å drive sporten videre. De som er dedikerte i sporten sin. Jeg vil konkurrere i den grad konkurransen skaper vennskap - ikke sjalusi. Jeg vil bli bedre. Jeg vil prøve ut nye triks som jeg har tenkt ut i hodet mitt. Lage film av det, så andre kan se.
Jeg vil dra på surfeturer med gode venner, jeg vil klatre, danse, gå på line, skate, turne, løpe og gå i fjellet! Jeg vil hoppe fallskjerm. Jeg vil være i aktivitet - og så vil jeg slappe av. Lese, tegne, klippe og lime, spille gitar, piano og trommer. Lære nye ting. Lage god mat, drikke god vin og le. Jeg vil le masse og jeg vil føle glede og kjærlighet. Jeg ville være i harmoni hvis denne drømmen gikk i oppfyllelse.
