mandag 24. september 2012

refleksjoner....

Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt gal!
Jeg lurer så veldig på hva som skjer i disse dager - med meg selv, med andre, med jorda, med universet. Noe skjer jo, det er ikke til å stikke under en stol.....

Nesten hver gang jeg kikker på klokka så er det 11.11, eller 22.22 eller 11.22 eller 11.33 eller 22.33 eller 333, eller 11.44, 12.12, 2012, 444, 1212121222221111. de går igjen - hver eneste dag. De blinker mot meg som lysende beskjeder.Noen ganger i det siste har det vært veldig mange 99999999`ere.... Ja, jeg bare legger merke til det da. Det er jo litt rart på en måte!

Noen steder ser jeg lysende laserkuler som farer forbi øynene mine i ulike farger. I det siste har de vært grønne, men noen ganger er de oransje, gule, røde og hvite... en gang var de grønne inni bilen min da jeg prøvde å sove. Ja, jeg bare legger merke til det da.... Det er jo litt rart!

Før så likte jeg å trene hele tiden. Nå trener jeg nesten aldri. Det virker så meningsløst liksom - selv om jeg vet det er digg og alt det! Jeg har jo egentlig bare lyst til å leke, klatre, lekesloss, hoppe trampoline, skate og kjøre snb. Det er jo meg liksom. Eller var det meg?? Jeg skjønner ingenting..... Men det er akkurat som om det kommer mennesker inn på stien min som trenger hjelp eller noe? Akkurat som om jeg skulle sitte med svarene... gjør jeg det da?

Noen ganger blir jeg stående å prate med fremmede folk på gata. Midt på gata, gjerne i et lyskryss - Lenge, kanskje en halvtime. Hvorfor skjer det da? Dessuten er en av favoritthobbyene mine å snakke med damene på helsekosten. Alle helsekoster. vi diskuterer knekkebrød og urter og sånt. Og alle de himla mange produktene. vi er litt kritiske, selv om de skal selge og jeg skal kjøpe. Ja, for kritisk må man være vel i disse dager.

Hvorfor har jeg så innmari lyst til å ikke bo noe sted? Eller har jeg lyst til å bo`Er jeg nomade, indianer, sjørøver eller kriger. Eller er jeg medisinkvinne. Jeg føler meg som litt av alt, litt av hvert, men mest av alt har jeg bare lyst til å leke, klatre, skate, kjøre snb, hoppe trampoline, danse osv... Ja, hvorfor kan ikke jeg være som et barn bare, hele tiden. Hvorfor må jeg ta ansvar?

Noen dager føler jeg det som om hele verdens sorg har tatt bolig i min kropp, men jeg har ikke noe å være lei meg for... Hva er det som skjer da? hva er det som skjer når jeg sitter ved siden av noen og plutselig overtar deres sinnsstemnig og siden ser at de hopper og spretter avgårde med min? Hva har skjedd da? Så må jeg bruke resten av dagen på å bli glad igjen. Det er vanskelig å forstå....

Hvorfor vil så veldig gjerne andre mennesker planlegge mitt liv? Er det ikke mitt? Kan ikke jeg få bestemme hvordan mine dager, uker og år skal se ut? Er det ikke jeg som vet best hvilke klær jeg liker å gå med, hvordan jeg vil bo, hvordan jeg skal se ut på håret, hvilken musikk jeg skal høre på, om jeg vil bruke sminke eller ikke, om jeg vil gå på skolen eller ikke, om jeg vil spise lang frokost, om jeg vil komme for seint, om jeg vil sykle eller gå til jobb.,... vent litt - jeg har ikke jobb, jeg har ikke et sted å bo, jeg går i de klærne jeg vil, jeg bruker helst ikke sminke, jeg spiser lang frokost hver dag, jeg hører på akkurat den musikkene jeg selv vil, ja, jeg lager den tilogmed selv.  Jeg kan leke, danske, turne, skate, kjøre snowboard og hoppe trampoline akkurat når jeg vil. for jeg bestemmer over mitt eget liv. Jeg trenger faktisk ikke å la meg påvirke av andre mennesker, av TV (for det har jeg ikke), av reklame eller noe av det andre. jeg kan spise akkurat så sunt som jeg selv vil, for jeg liker kroppen min. Jeg vil ta vare på kroppen min og gi den riktig bensin, riktig drivstoff... Jeg kan snakke med hvem jeg vil og jeg kan planlegge mine egne dager, uker og år. og alt dette kan jeg gjøre bare fordi jeg er meg og fordi jeg ikke alltid vet hva jeg vil. Og når jeg ikke vet hva jeg vil, så trenger jeg ikke å gjøre noesomhelst!

og alt dette kan du og gjøre bare fordi DU er DEG!

torsdag 20. september 2012

Jeg gråter fordi....

Jeg gråter fordi jeg elsker dere alle
Jeg gråter fordi jeg har en vanskelig oppgave
Jeg gråter fordi jeg ser dere vil slippe alt, men ikke klarer det
Jeg gråter fordi den jeg elsker mest er redd for å slippe taket
Jeg gråter fordi det gjør vondt
Jeg gråter fordi jeg lengter

Men mest av alt gråter jeg fordi jeg er i ferd med å slippe meg selv fri, fri fra alt,
Fordi det var meg selv som stod i veien for friheten.

Det kjennes ut som om hele meg går i oppløsning og blir
til en elv av tårer.


livsoppgaven

Jeg har vanskelig for å akseptere livsoppgaven min.
Tungt å innse at jeg må gi slipp på alt som er trygt i mine omgivelser
Men en ekte seiler kan navigere etter stjernene.
jeg må gå den veien jeg er ment å gå, og det
brenner sterkere enn å bli sittende fast her!
Nå ser jeg det klarere og klarere for hvert øyeblikk som
passerer - og med det vet jeg
at jeg vil nå min høyeste drøm.....
En gang der fremme!

onsdag 12. september 2012

The invitation

by Oriah Mountain Dreamer - et dikt jeg fikk av en god venn, som jeg har lyst til å dele her!

It doesn`t interest me what you do for a living. I want to know what you ache for, and if you dare to dream of meeting your hearts longing.


It doesn`t interest me how old you are. I want to know if you will risk looking like a fool for love, for your dreams, for the adventure of being alive.

It doesn`t interest me what planets are squaring your moon. I want to know if you have touched the center of your own sorrow, if you have been opened by life`s betrayals, or have become shriveled and closed from fear or further pain.

I want to know if you can sit with the pain, mine or your own, without moving to hide it or fade it or fix it. I want to know if you can be with joy, mine or your own; if you can dance with wildness and let the ecstasy fill you to the tips of your fingers and toes without cautioning us to be careful, be realistic, or to remember the limitations of being human.

It doesn`t interest me if the story you are telling me is true, I want to know if you can dissappoint another to be true to yourself. If you can bear the accustation of betrayal and not betray your own soul

I want to know if you can be faithful and therefor trustworthy. I want to know if you can SEE beauty, even when it is not pretty every day, and if you can source your life from it`s presence.

I want to know if you can live with failure, your or mine, and still stand on the edge of a lake, and shout to the silver of the full moon, "YES!!!"

It doesn`t interest me to know where you live or how much money you have. I want to know if you can get up after the night of despair, weary and bruised to the bone, and do what needs to be done for the childres.

It doesn`t interest me who you are or how you came to be here - I want to know if you will stand in the center of the fire with me and not shrink back.

It doesn`t interest me where or what or with whom you have studied I want to know what sustains you from the inside when all else falls away. I want to know if you can be alone with yourself, and if you truly like the company you keep in the empty moments.