Det brenner i kroppen. Spesielt rundt brystet og øverst i ryggen. Blodsukkeret er høyt, som om noe skal til å eksplodere. jeg blir så uendelig sliten av alt trykket. Det konstante trykket. Jeg kan ikke gå på jobb. Musklene verker - det gjør vondt på utsiden og innsiden. Rastløshet, men for utmattet til å gjøre noe med det. Handlingslammet, men lyst til å gjøre alt. ALT - hva er alt?
Alt er summen av alt. Alt som venter på å slippe ut. Alt vil ut, og det må komme ut.
Skulle ønske jeg hadde et piano her. Det er musikk der inne, som venter på å komme ut.
Kunne ønske jeg kunne sprute maling på veggene. Alle fargene. Vi maler hyller, vi maler skuffer, vi maler ski. Det er ikke nok. Jeg vil male hele verden!
Jeg multitasker. prøver å gjøre alt på engang. Det går, men så går det ikke - for tiden forsvinner. Den eksisterer ikke i min eksistens. Og plutselig kommer jeg på at jeg har en avtale. En avtale??? Hvordan går det an? Nei, det lurer jeg på og... det går egentlig ikke an å ha avtaler. Ikke regler heller. ikke penger. Hvorfor må jeg betale masse penger for å ha det varmt i huset? Det er vanskelig å forstå det.
I går gikk jeg tur i blåtimen. det var kaldt. konturene av fjellene. Jeg kunne høre at vannet forvandlet seg til is. Jeg kunne se stjernene glitre klart og spegle seg på isen. I dag og gikk jeg tur. Fant et lite hull i isen på bekken. Fylte flaska mi med iskaldt vann. Friskt vann, rent vann! Kroppen min vil ikke ha mat i dag. Bare drikkbare ting. urtete, greens, suppe. Det er nok for kroppen min nå!
det er bare noe som kommer ut av meg. Det spiller ingen rolle hvordan det blir, selv om jeg vet at jeg vil bli fornøyd når den er ferdig!
Jeg vet det, for når jeg vil noe, og jeg gjør noe - og det kommer fra hjertet, så kan ingenting gå galt. Hvis noen prøver å kritisere det som kommer derfra, så preller det av - for hjertet mitt kan ikke ta i mot kritikk. Det er åpent. Det som påvirker hjertet mitt er å se andre mennesker som har det vondt. Kjenne på de vonde følelsene deres. Selv om min egen sjel skriker i blant etter å få slippe ut, er det alltid noen andre som skriker høyere. Sånn var det bestandig. Jeg måtte gjemme meg for smerten. Den kollektive smerten. Gjemme meg, så jeg ikke kunne se den - men jeg hørte den alltid. Skrikene gikk aldri bort.
Som om det ikke var plass til min smerte der. Så jeg måtte lagre den der inne. All smerten. Den har sittet fast der inne og blitt til en stor fotball. den vil ut nå. den må ut nå. Derfor sitter jeg her. Det er fotballen som trykker. Den lager et voldsomt trykk. Det er ikke bare å sparke den ut. Det er som en slags fødsel tror jeg. Det er smertefullt. Det river i hele meg, både innvendig og utvendig. Men ut skal den!
