torsdag 13. februar 2014

Forandringens time er over oss

Vi er inne i en tid der forandring er høyst påtrengende. Eller er vi det?
Jeg jobber som lærer, hele dagen, hele uka. Jeg underviser små barn, større barn, ungdommer, voksne og eldre. Ja, for tiden har jeg å gjøre med alle aldersgrupper - noe jeg synes er veldig spennende. I øyeblikket underviser jeg i gym, trening, turn og snowboard - har også såvidt begynt å holde kostholdskurs og håper å integrere dyrking av grønnsaker utover våren.

Jeg opplever i stor grad at det er tid for forandring. I dette øyeblikk sitter jeg på et lærerkontor, forbereder meg på å føre inn fravær på it`s learning, legge ut informasjon om gymprøven vi skal ha etter vinterferien - og det slår meg gang på gang på gang; hvorfor fører vi egentlig fravær? Er det en metode som skal få elevene til å være mer på skolen? En slags straffemetode som tar fra deg retten til vurdering og karakterer dersom du ikke har vært nok tilstede?

Jeg sitter her med en følelse av å prøve å jobbe etter et system som overhodet IKKE fungerer lenger, men samtidig er det jobben min, det er det jeg får betalt for.
Ville det ikke være en bedre ide å gjøre undervisningen såpass interessant at elevene hadde hatt lyst til å stå opp om morgenen? Kanskje vi burde senke kravene litt - for det er ikke alle som forstår hvorfor de må skrive lange tekster i norsk, sette Pytagoras læresetning ut i praksis, løpe intervaller eller levere inn oppgaver til tidsfrist....
Livet for mange ungdommer handler om mye mer enn å gå på skolen - de er i en tid i livet der prøving og feiling står sentralt - og hvordan skal de bli i stand til å gjøre gode og riktige valg for seg selv hvis noen andre hele tiden prøver å fortelle dem hva som er rett og galt?

Jeg hører de andre lærerne snakke og diskutere rundt meg, de rister oppgitt på hodet, de klager på elevene - hvor umulig det er å være lærer nå for tiden, hvor slitne de blir osv...
Ja er det rart sier jeg bare, - vi er i tid der forandring er uunngåelig. Det nytter ikke å holde fast i de gamle metodene - for tiden er moden, faktisk er tiden i ferd med å bli overmoden for å tenke nytt. Eller løsningen er kanskje å ikke tenke så himla mye.

Jeg er allerede over i det nye, derfor har jeg lite eller ingen energi til å gjøre ting på den gamle måten - noe inni meg vrir og vrenger på seg og jeg må bite tennene hardt sammen for å få gjort ting som; å føre fravær, planlegge ting langt frem i tid, betale regninger, holde regnskap - alle sånne ting som har med systemer å gjøre. For meg eksisterer ikke systemene lenger - de har blitt for dumme liksom og selv om jeg liker de jobbene jeg har nå, så ser jeg jo at jeg jobber kun for å betale regninger. Det gir liksom ikke helt mening, selv om jobben i seg selv gir mening fordi jeg har en unik mulighet til å observere, inspirere og påvirke mennesker til å tenke nytt, se ut av boksen, finne sitt eget potensiale!

Det jeg daglig observerer er barn og unge som har mistet gnisten - grå og bleke ansikter, frustrasjon, sinne, tristhet - på grensen til å gråte. Ikke alle, men mange. En jente på 15 fortalte i går; jeg er så deppa for tida - alle er liksom deppa. Jeg blir deppa av at andre er deppa.
Dette bekymrer meg litt, selv om jeg vet at det er en prosess av forandring. Jeg vet det, jeg vet det innerst inne, men det bekymrer meg fordi disse barna trenger noen som kan lede de inn i riktig retning. Noen som kan holde lommelykten for dem og lyse opp stien. Noen som kan gå foran å være et eksempel på forandringen som er i ferd med å finne sted!

Er du en av dem? Så ber jeg deg herved om å gå inn i din jobb. Vær et skinnende lys for de som så sårt trenger deg nå. Den nye generasjonen som vokser opp godtar ikke de gamle systemene, og de trenger virkelig noen rundt dem som forstår. Noen som kan se dem dypt inn i øynene og gi dem retning - for de er i ferd med å bli lost i en verden som stadig blir mer destruktiv, full av gift, drama og meningsløshet!

NamastÈ

3 kommentarer:

  1. Jeg er en av de studentene som du beskriver her. Det du skriver får meg nesten til å gråte. Og jeg hadde tenkt å skrive et lengre innlegg, svare med reflekterte svar, men jeg har egentlig ingenting. Jeg hadde en virkelig klok lærer første året mitt på videregående. Hun inspirerte oss alle til å tenke selv, hun fortalte meg at det var greit å vere meg. Jeg trengte ikke vere perfekt. Når du skriver, så minner du meg veldig om henne. Dere hadde kommet godt overens, det er jeg sikker på. Hvorfor jeg skriver dette... Jeg vet ikke.

    Takk for at du delere dine tanker. Jeg gleder meg til å lese videre.

    SvarSlett
  2. JEG synes det er fint å se t noen kommenterer det jeg skriver! Det gir meg bekreftelse på at det er faktisk! Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg er for tiden lærer på en videregående skole - og jeg synes det er krevende å ikke skulle gi elevene de verktøyene som jeg vet vil være til nytte senere - det fremfor å følge slavisk et pensum som har gått ut på dato og skaper stress for alle parter! ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg går siste året på videregående.
      Hvorfor gjør du ikke det du mener er rett? Pensum er jo bare en haug med informasjon du må/bør ha gått gjennom med elevene, men det betyr ikke at du ikke kan gjøre det på din egen måte.

      Så vidt jeg vet, etter å ha lest litt på pensumet for videregående, så er det ikke noe eksamen i gymfaget. Det vil si at du setter karakterer ut av dine vurderinger.

      Ja, pensum er noe elevene MÅ gå gjennom, men det vi må lære trenger ikke å følge den foreslåtte planen.

      Men så igjen, jeg er jo bare en student, og aner ikke noe om hvordan ting fungerer... ;)

      Slett