I dag er det mandag. En typisk mandag!
Sånn mandager har en tendens til å være etter man har hatt en super helg. Ja, jeg mener rett og slett at jeg er litt trøtt, seig og sliten i kroppen!
Jeg var tenkt meg opp på fjellet, få litt frisk luft i trynet, kjøre snowboard, men fant meg selv synkende ned i en stor sittesekk fra Chill Bill/laidback... med en kaffikopp i handa og en skrive blokk på fanget.
Som et tenkende menneske jeg er, kom grubleriene over meg også i dag!
Det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre, og hvorfor i huleste sitter jeg bare her nå? Ikke at det egentlig irriterer meg, men det plager meg litt at jeg ikke bruker tiden mer fornuftig, som de sier.
Men problemet er jo nettopp det, at jeg har levd hele mitt i liv i et heidundranes tempo, og de gangene jeg føler jeg gjør lite, så kan det hende jeg fremdeles gjør dobbelt så mye som mange andre.
Og nå har jeg ferie i en uke - det er så godt å tenke på at denne ferien vil jeg bruke på meg selv. Jeg vil gjøre det som er bra for meg selv i en hel uke! Og i dag var det å finne litt ro.
Det er så lett å hjelpe andre, være der for andre og jeg er et omsorgsmenneske, selv om det kan bli litt mye noen ganger. Men hvor flink er jeg til å ta vare på meg selv? Gi meg selv det jeg trenger - og da tenker jeg ikke på de materialistiske tingene i livet. Men akkurat slike ting som nok søvn, hvile, ekte mat, rent vann, en lang og god morgenstund med kaffe og ei bok - og ja, skrive på bloggen!
Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver dette, er fordi jeg har følt i det siste at jeg har et åpent, indre sår. Et slags sjelesår - som ikke vil gro. Og et åpent sår på huden vil gjøre deg sårbar og mottakelig for infeksjoner, mens et indre, sjelelig åpent sår vil gjøre deg sårbar for andre menneskers energi-angrep. De trenger ikke være store og det er ikke nødvendigvis vondt ment fra vedkommende, men det treffer deg allikevel som en kniv i hjerte.
Så i dag har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal få mitt indre sår til å gro, og da har jeg rett og slett kommet frem til at jeg må gi meg selv pleie. Ta vare på meg selv på en måte som bare jeg kan. Gi meg selv all den kjærligheten jeg trenger, lære meg å være glad i meg selv som akkurat den jeg er - mitt autentiske vesen, min unike form og sammensetning av egenskaper!
Innimellom føler jeg meg nemlig som en hakkekylling fordi jeg står for og mener det jeg gjør. Fordi jeg spiser annerledes, fordi jeg har tanker i hodet som ikke passer inn i boksen.
Stadig vekk tenker jeg å si til dere som hakker - hvorfor? Hva er galt med å være en annerledes-tenker?
Har dere noen gang tenkt på at alt likegjerne kan være oppned, som nedopp? Hva om det er akkurat omvendt? At de som virker annerledes egentlig er de som er normale, fordi de er seg selv - og de som prøver å passe inn i boksen egentlig lever på en livsløgn - fordi ingen er like. Men mange prøver å passe inn i en mal. Men har du noen gang tenkt over hvem som skaper malen?? Jo - det er de som tenker annerledes. Trendsetterne er de som tør å tenke annerledes, de som tør å være seg selv. Så kommer noen og kommersialiserer deres design og gjør det mainstream.
Så kanskje mente ikke Jesus å lage en religion. Heller ikke Buddha eller andre... Kanskje var de trendsettere? Men folk forstod ikke deres egentlige budskap. (jeg kaster bare ut noen tanker nå)
Jeg tror nemlig at det finnes like mange veier til Gud, som det finnes mennesker. Jesus viste en vei, Buddha viste en vei - og vi kan forstå mye gjennom å studere deres "livsverk" - men likevel må vi gå vår egen vei, for vi kan ikke kjenne Gud hvis vi ikke kjenner oss selv. Og vi kan ikke kjenne oss selv uten andre mennesker til å definere det for oss. Derfor i mine øyne er alt ett. Vi kan ikke være separert fra kilden som har skapt oss og vi kan ikke være separert fra andre. Fordi vi er en del av kilden og kilden er en del av oss.
For meg er det veldig åpenbart, men så er jeg også en tenker. Jeg bruker mye tid på livets mysterier!
Gud er kilden, kilden er Gud - Gud finnes i alt levende også i meg og i deg. Ved å se hvordan synkronisiteten fungerer rundt oss, timingen og fri vilje sammen med årsak og konsekvens - så er ingenting separert.
Men hvis vi ikke åpner opp for det og tar det imot, så kan ikke - la oss kalle det guddommelig timing - fungere. Hvis vi ikke er villig til å ta tegnene på alvor, så får det konsekvenser. Fordi, hele tiden blir vi ledet gjennom livet - men ofte prøver vi å lede oss selv. Kanskje er det ingen forskjell, fordi alt er ett? Eller er det vår frie vilje som noenganger gir en konsekvens som stopper oss fra å gå i feil retning.
Mange sier til meg: hvorfor er det så nøye, kan vi ikke bare leve mens vi lever - før eller siden skal alle dø uansett!
Ja, jeg er enig, vi skal alle dø - men det er mer nyansert enn som så. Og da må jeg trekke frem episoder fra mitt eget liv, da jeg har opplevd så kraftige hindringer på det jeg trodde var min vei i livet. Jeg har blitt slått tilbake med en så stor kraft at oppvåkning var uunngåelig. Du vet hvordan det er når vekkeklokka ringer på morgenen og du trykker på slumring, gang på gang. Selv er jeg god på det!!! Men min vekkeklokka hadde ringt så lenge at tilslutt var den som reine krigsalarmen. Jeg fikk rett og slett klar melding om at det var på tide å begynne og jobbe! Hver gang jeg prøvde å skli tilbake på gamle stier, leke, dra på fest, bare surre rundt uten mening og mål. Jobbe for å tjene penger til akkurat det nødvendigste - så var det som å få en 20 fots bølge over seg, bli tromlet rundt og kastet ut på steingrunn.
Tilslutt innså jeg bare at jeg måtte forandre retning, måtte ta tak, rydde opp, vaske huset og gå i gang den nye veien.
Jeg har brukt4 år på retningsskiftet, og nå først begynner det å rulle, selv om det fremdeles er hindringer langs veien. I dag forstår jeg at det bare er meg selv som lager hindringene - så hver gang jeg møter på en utfordring, så er det måten jeg håndterer utfordringen på som gjør det lett elelr vanskelig. Jeg kan sette meg ned å grine, jeg kan sette meg ned å deppe - men det hjelper ikke stort. Så fort jeg løfter hodet, biter tennene sammen og inntar en positiv holdning til det hele - så forsvinner hindringen og veien er igjen åpen og fri!
I dag er veien åpen og fri, hver dag er veien åpen og fri. Så i dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke vet hvor det bærer av sted, jeg bare stoler på at veien tar meg dit jeg skal være i det jeg velger å kalle guddommelig timing! Derfor sitter jeg her nå med kaffikoppen. Jeg har et ønske, jeg har en drøm - så får vi se hvilken vei skuta styrer. For kapteinen har et mål, i kveld håper jeg å sitte rundt et bål. Ut i det fri, ut i den levende naturen - la oss i et øyblikk glemme all strukturen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar