Et sted der blomster gror??

 I dag er jeg visst dikter - i morgen kan det hende jeg er gitarist... hvem vet! Dette kom hvertfall ut..... :)


Forandringens time er nær
enda så vanskelig det er
Jeg vet det jo, jeg har vært der før
Det er som om hele kroppen min blør

Men ser dere ikke, vi er kommet til endestasjonen
Skal vi høre på samme hakket i gramofonen?
Er det ikke smart å skifte spor,
finne et sted der blomster gror?
Ikke stang hodet i veggen
da er det bedre å finne frem sleggen

Eller se etter en annen dør
selv om kroppen kjennes helt mør
For hvis du ser etter en ny retning,
så skal jeg nå si deg en setning:

Se opp av avisen og TV og sånn,
DE kjenner ikke riktig jordsmonn
Bli en som tenker, ja bli en rebell
Det eneste som nytter er å skape det selv

For du er unik og helt spesiell
Gjør det NÅ før du går på en smell.
Gjør det før det er for sent
å slite for vår eksistens var vi aldri ment

Selv om livet byr på bakker og bør,
er det NÅ vi lever, ikke siden
Ikke før.

Å fylle opp boka fra morgen til kveld
Ja uker og år
bare går og går
Pass på så du ikke planlegger vekk
stopp opp så det viktigste ikke går lekk.

Ta vare på det du har her og nå
de stunder små
hør hjertet slå

Samstundes tenker jeg nok det er viktig
å sette seg mål,
og tenke langsiktig
Lag en grobunn for ditt eget liv
tro på det gode
men vær ei naiv

i jorden dine frø du sår,
så venter du tålmodig no`n år
Stell pent med det du har så kjært,
som et lite barn trenger moren sin nært

Gi det næring, lys og vann -
og vær deg selv, trofast og sann
Lytt til hva som rører seg der inne
La hjertet ditt lede
og din vei du vil finne
Slipp ut om du må både sorg og sinne,
det kan ellers bli et traumatisk minne

En dag vil frøet bli til et tre,
de viser oss jo både svane og fe
Transformasjonen den er reell for oss alle
vi må bare komme oss ut av det skalle`

Litt jobb må det være
men du, for en ære
og engang få bli til en sommerfugl
fra å være en larve så liten og gul

Nå når jeg ligger her inni kokongen
og lengter så fælt - å få gå på balkongen.
Så vet jeg at langt der inni mitt hjerte
Må jeg aller først finne den dypeste smerte.

Der ligger nøkkelen til å bli fri
jeg gjemte den selv engang i en ti`
Da mørket regjerte og lyset var borte
og vi måtte ha på oss tvangsskjorte.

Vent min venn, jeg kan se den der
en lysende nøkkel så vakker og svær
Om ikke lenge kan vi bli med på dansen
Jeg åpner døren og bader i glansen

Kom å fly med meg ut av buret
Glem det gamle, forbaskede uret
Døren står åpen, kan du`kke se det?
ingen kommer dit inn for å lede
Selv må du gå, skritt for skritt
og da vil du se at ditt land er fritt.

-Charlotte HAgen

ALT

Et nytt dikt i dagen:

ALT


Jeg ville gjøre alt, lære alt, være alt
Jeg brant og glødet av livslyst og av livsglede
nå føler jeg meg bare som en slede, et slep som bare henger etter
og noen ganger er det som om jeg detter,
lengre og lengre ned
i dypet av meg selv og min egen skygge
ned, der det ikke finnes noen hygge

Når verdenskreftene virker inn
på denne måten
kommer og tar deg som en vind
og setter deg på båten
som fører deg ned til bunn
der du ikke lenger ser noen grunn
til å leve i en fysisk dimensjon
du forstår, hvor seig og treig
kroppen er - Ja en leksjon
som forgår, gang på gang

For du kan ikke flykte
ikke gjemme deg





Guds hundre tusen lykte
går aldri lei
Lyset gjennomtrenger mørket
i deg og meg
Det er kjærligheten som viser vei

Det får meg noen ganger til å tro
at vi er her for å bygge bro
mellom himmel og jord
mellom far og mor, mellom liten og stor
motsetningene finnes i alt
i lys og mrøke, i sukker og salt
Yin og Yang blir de også kalt

Med andre ord er utfordringen
å balansere
men vi henger oss opp i å nyansere
vi lager grenser, koflikter og krig
enda vi er ett og samme
og sikter på likt mål der framme

Hei hå hei hå, ut i det blå

I dag er det mandag. En typisk mandag!
Sånn mandager har en tendens til å være etter man har hatt en super helg. Ja, jeg mener rett og slett at jeg er litt trøtt, seig og sliten i kroppen!
Jeg var tenkt meg opp på fjellet, få litt frisk luft i trynet, kjøre snowboard, men fant meg selv synkende ned i en stor sittesekk fra Chill Bill/laidback... med en kaffikopp i handa og en skrive blokk på fanget.

Som et tenkende menneske jeg er, kom grubleriene over meg også i dag!

Det er så mange ting jeg har lyst til å gjøre, og hvorfor i huleste sitter jeg bare her nå? Ikke at det egentlig irriterer meg, men det plager meg litt at jeg ikke bruker tiden mer fornuftig, som de sier.
Men problemet er jo nettopp det, at jeg har levd hele mitt i liv i et heidundranes tempo, og de gangene jeg føler jeg gjør lite, så kan det hende jeg fremdeles gjør dobbelt så mye som mange andre.
Og nå har jeg ferie i en uke - det er så godt å tenke på at denne ferien vil jeg bruke på meg selv. Jeg vil gjøre det som er bra for meg selv i en hel uke! Og i dag var det å finne litt ro.

Det er så lett å hjelpe andre, være der for andre og jeg er et omsorgsmenneske, selv om det kan bli litt mye noen ganger. Men hvor flink er jeg til å ta vare på meg selv? Gi meg selv det jeg trenger - og da tenker jeg ikke på de materialistiske tingene i livet. Men akkurat slike ting som nok søvn, hvile, ekte mat, rent vann, en lang og god morgenstund med kaffe og ei bok - og ja, skrive på bloggen!

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver dette, er fordi jeg har følt i det siste at jeg har et åpent, indre sår. Et slags sjelesår - som ikke vil gro. Og et åpent sår på huden vil gjøre deg sårbar og mottakelig for infeksjoner, mens et indre, sjelelig åpent sår vil gjøre deg sårbar for andre menneskers energi-angrep. De trenger ikke være store og det er ikke nødvendigvis vondt ment fra vedkommende, men det treffer deg allikevel som en kniv i hjerte.

Så i dag har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal få mitt indre sår til å gro, og da har jeg rett og slett kommet frem til at jeg må gi meg selv pleie. Ta vare på meg selv på en måte som bare jeg kan. Gi meg selv all den kjærligheten jeg trenger, lære meg å være glad i meg selv som akkurat den jeg er - mitt autentiske vesen, min unike form og sammensetning av egenskaper!
Innimellom føler jeg meg nemlig som en hakkekylling fordi jeg står for og mener det jeg gjør. Fordi jeg spiser annerledes, fordi jeg har tanker i hodet som ikke passer inn i boksen.
Stadig vekk tenker jeg å si til dere som hakker - hvorfor? Hva er galt med å være en annerledes-tenker?

Har dere noen gang tenkt på at alt likegjerne kan være oppned, som nedopp? Hva om det er akkurat omvendt? At de som virker annerledes egentlig er de som er normale, fordi de er seg selv - og de som prøver å passe inn i boksen egentlig lever på en livsløgn - fordi ingen er like. Men mange prøver å passe inn i en mal. Men har du noen gang tenkt over hvem som skaper malen?? Jo - det er de som tenker annerledes. Trendsetterne er de som tør å tenke annerledes, de som tør å være seg selv. Så kommer noen og kommersialiserer deres design og gjør det mainstream.

Så kanskje mente ikke Jesus å lage en religion. Heller ikke Buddha eller andre... Kanskje var de trendsettere? Men folk forstod ikke deres egentlige budskap. (jeg kaster bare ut noen tanker nå)
Jeg tror nemlig at det finnes like mange veier til Gud, som det finnes mennesker. Jesus viste en vei, Buddha viste en vei - og vi kan forstå mye gjennom å studere deres "livsverk" - men likevel må vi gå vår egen vei, for vi kan ikke kjenne Gud hvis vi ikke kjenner oss selv. Og vi kan ikke kjenne oss selv uten andre mennesker til å definere det for oss. Derfor i mine øyne er alt ett. Vi kan ikke være separert fra kilden som har skapt oss og vi kan ikke være separert fra andre. Fordi vi er en del av kilden og kilden er en del av oss.

For meg er det veldig åpenbart, men så er jeg også en tenker. Jeg bruker mye tid på livets mysterier!
Gud er kilden, kilden er Gud - Gud finnes i alt levende også i meg og i deg. Ved å se hvordan synkronisiteten fungerer rundt oss, timingen og fri vilje sammen med årsak og konsekvens - så er ingenting separert.
Men hvis vi ikke åpner opp for det og tar det imot, så kan ikke - la oss kalle det guddommelig timing - fungere. Hvis vi ikke er villig til å  ta tegnene på alvor, så får det konsekvenser. Fordi, hele tiden blir vi ledet gjennom livet - men ofte prøver vi å lede oss selv. Kanskje er det ingen forskjell, fordi alt er ett? Eller er det vår frie vilje som noenganger gir en konsekvens som stopper oss fra å gå i feil retning.

Mange sier til meg: hvorfor er det så nøye, kan vi ikke bare leve mens vi lever - før eller siden skal alle dø uansett!
Ja, jeg er enig, vi skal alle dø - men det er mer nyansert enn som så. Og da må jeg trekke frem episoder fra mitt eget liv, da jeg har opplevd så kraftige hindringer på det jeg trodde var min vei i livet. Jeg har blitt slått tilbake med en så stor kraft at oppvåkning var uunngåelig. Du vet hvordan det er når vekkeklokka ringer på morgenen og du trykker på slumring, gang på gang. Selv er jeg god på det!!! Men min vekkeklokka hadde ringt så lenge at tilslutt var den som reine krigsalarmen. Jeg fikk rett og slett klar melding om at det var på tide å begynne og jobbe! Hver gang jeg prøvde å skli tilbake på gamle stier, leke, dra på fest, bare surre rundt uten mening og mål. Jobbe for å tjene penger til akkurat det nødvendigste - så var det som å få en  20 fots bølge over seg, bli tromlet rundt og kastet ut på steingrunn.
Tilslutt innså jeg bare at jeg måtte forandre retning, måtte ta tak, rydde opp, vaske huset og gå i gang den nye veien.
Jeg har brukt4 år på retningsskiftet, og nå først begynner det å rulle, selv om det fremdeles er hindringer langs veien. I dag forstår jeg at det bare er meg selv som lager hindringene - så hver gang jeg møter på en utfordring, så er det måten jeg håndterer utfordringen på som gjør det lett elelr vanskelig. Jeg kan sette meg ned å grine, jeg kan sette meg ned å deppe - men det hjelper ikke stort. Så fort jeg løfter hodet, biter tennene sammen og inntar en positiv holdning til det hele - så forsvinner hindringen og veien er igjen åpen og fri!

I dag er veien åpen og fri, hver dag er veien åpen og fri. Så i dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke vet hvor det bærer av sted, jeg bare stoler på at veien tar meg dit jeg skal være i det jeg velger å kalle guddommelig timing! Derfor sitter jeg her nå med kaffikoppen. Jeg har et ønske, jeg har en drøm - så får vi se hvilken vei skuta styrer. For kapteinen har et mål, i kveld håper jeg å sitte rundt et bål. Ut i det fri, ut i den levende naturen - la oss i et øyblikk glemme all strukturen!

Forandringens time er over oss

Vi er inne i en tid der forandring er høyst påtrengende. Eller er vi det?
Jeg jobber som lærer, hele dagen, hele uka. Jeg underviser små barn, større barn, ungdommer, voksne og eldre. Ja, for tiden har jeg å gjøre med alle aldersgrupper - noe jeg synes er veldig spennende. I øyeblikket underviser jeg i gym, trening, turn og snowboard - har også såvidt begynt å holde kostholdskurs og håper å integrere dyrking av grønnsaker utover våren.

Jeg opplever i stor grad at det er tid for forandring. I dette øyeblikk sitter jeg på et lærerkontor, forbereder meg på å føre inn fravær på it`s learning, legge ut informasjon om gymprøven vi skal ha etter vinterferien - og det slår meg gang på gang på gang; hvorfor fører vi egentlig fravær? Er det en metode som skal få elevene til å være mer på skolen? En slags straffemetode som tar fra deg retten til vurdering og karakterer dersom du ikke har vært nok tilstede?

Jeg sitter her med en følelse av å prøve å jobbe etter et system som overhodet IKKE fungerer lenger, men samtidig er det jobben min, det er det jeg får betalt for.
Ville det ikke være en bedre ide å gjøre undervisningen såpass interessant at elevene hadde hatt lyst til å stå opp om morgenen? Kanskje vi burde senke kravene litt - for det er ikke alle som forstår hvorfor de må skrive lange tekster i norsk, sette Pytagoras læresetning ut i praksis, løpe intervaller eller levere inn oppgaver til tidsfrist....
Livet for mange ungdommer handler om mye mer enn å gå på skolen - de er i en tid i livet der prøving og feiling står sentralt - og hvordan skal de bli i stand til å gjøre gode og riktige valg for seg selv hvis noen andre hele tiden prøver å fortelle dem hva som er rett og galt?

Jeg hører de andre lærerne snakke og diskutere rundt meg, de rister oppgitt på hodet, de klager på elevene - hvor umulig det er å være lærer nå for tiden, hvor slitne de blir osv...
Ja er det rart sier jeg bare, - vi er i tid der forandring er uunngåelig. Det nytter ikke å holde fast i de gamle metodene - for tiden er moden, faktisk er tiden i ferd med å bli overmoden for å tenke nytt. Eller løsningen er kanskje å ikke tenke så himla mye.

Jeg er allerede over i det nye, derfor har jeg lite eller ingen energi til å gjøre ting på den gamle måten - noe inni meg vrir og vrenger på seg og jeg må bite tennene hardt sammen for å få gjort ting som; å føre fravær, planlegge ting langt frem i tid, betale regninger, holde regnskap - alle sånne ting som har med systemer å gjøre. For meg eksisterer ikke systemene lenger - de har blitt for dumme liksom og selv om jeg liker de jobbene jeg har nå, så ser jeg jo at jeg jobber kun for å betale regninger. Det gir liksom ikke helt mening, selv om jobben i seg selv gir mening fordi jeg har en unik mulighet til å observere, inspirere og påvirke mennesker til å tenke nytt, se ut av boksen, finne sitt eget potensiale!

Det jeg daglig observerer er barn og unge som har mistet gnisten - grå og bleke ansikter, frustrasjon, sinne, tristhet - på grensen til å gråte. Ikke alle, men mange. En jente på 15 fortalte i går; jeg er så deppa for tida - alle er liksom deppa. Jeg blir deppa av at andre er deppa.
Dette bekymrer meg litt, selv om jeg vet at det er en prosess av forandring. Jeg vet det, jeg vet det innerst inne, men det bekymrer meg fordi disse barna trenger noen som kan lede de inn i riktig retning. Noen som kan holde lommelykten for dem og lyse opp stien. Noen som kan gå foran å være et eksempel på forandringen som er i ferd med å finne sted!

Er du en av dem? Så ber jeg deg herved om å gå inn i din jobb. Vær et skinnende lys for de som så sårt trenger deg nå. Den nye generasjonen som vokser opp godtar ikke de gamle systemene, og de trenger virkelig noen rundt dem som forstår. Noen som kan se dem dypt inn i øynene og gi dem retning - for de er i ferd med å bli lost i en verden som stadig blir mer destruktiv, full av gift, drama og meningsløshet!

NamastÈ

I am free

Yesterday, after I decided to move outside, I mean sleep outside; the words came back to me, and I wrote this little text:

Come to me, come and see
I am free - infinity

I can fly, through the sky
past the lie
Cause I am high

Come to see, You and me
No TV
illusion free

My passion is to show the way
But some of you, as I told you may
be shocked to see
the painful truth
Then, I beg you to remember your youth

Remember who you truly are
You are a star
forget your scar
Because it is not far....

We are going home
And you are not alone
Even if the road seems long
to us you belong

We are all amazing and
full of love
we grow, we glow we show
you the true meaning of life -
please put down your knife

The war is over
and as we take a shower
to clean, to heal and renew
get rid of the flu
that held us down for so long

we are strong!

Lets sing our song.......!

what goes down must come up again...? or was it the other way around??

Hei Alle!
Jeg har ikke skrevet siden September. Jeg har ikke hatt inspirasjon til å skrive noe som helst. Verden rundt meg har spunnet som en tornado og jeg har ikke fått til å være senter av stormen hele tiden. Jeg har spunnet med og opplevd både kriser og oppturer. Det føles litt som å være inne i en tørketrommel. Det har jeg faktisk prøvd - tror jeg hadde ca 150 runder rundt, vel og merke uten varmluft!

I går og i dag har vært to ned-dager hvis man kan kalle dem det. Jeg vet ikke riktig hvorfor, for det har skjedd så mye positivt i det siste. Kanskje er jeg bare sliten? Men jeg har følt en enorm ensomhet, til tross for at jeg er omgitt av mennesker stortsett hele dagen. Jeg har latt meg selv dra ned i ensomhetstanker og innbilt meg at ingen er glad i meg.... Og det er ikke engang fakta.
Jeg har følt, som så mange ganger før at jobben er meningsløs, at jeg går i de samme rutinene, dagene blir for like osv. Jeg har begynt å kjenne på reiselysten, komme meg bort, stikke av, flykte - men det er stategien jeg har brukt før, og jeg vet ikke om det er riktig å gjøre det nå!

Ja, jeg føler en tomhet i meg - som om jeg har solgt sjelen min på en måte. Men til hvem? Lånekassen? Staten? Strømselskapet? -Eller gikk jeg rett og slett for mye opp i oppgaven om å hjelpe andre - så mye at jeg glemte å hjelpe meg selv, glemte at jeg også trenger å ha det gøy?
Jeg tror det siste stemmer - en følelse av å gi bort alt til andre, ingenting igjen til meg selv.... Og den tiden jeg har for meg selv går til å sige ned under dyna, prøve å ligge så stille som mulig for å lade opp til neste oppdrag, neste trening, neste gymtime, neste menneske å snakke ut av en krise.

Jeg tenker, det er litt av en berg og dalbane dette livet - det er jammen ikke lett å være balansekunstner. Gang på gang på gang må man oppleve å falle, og jammen kan fallhøyden være stor i blant... Men aldri så stor at det ikke går an å reise seg opp igjen.

Det er vi som skaper vår egen tilværelse, vi tiltrekker oss situasjoner og mennesker som lærer oss noe. Det er alltid noe å lære. å tro at man noen gang blir utlært vil være et hån mot seg selv.
Det er NÅ vi har sjansen til å gjøre noe, vi har muligheten til å gripe den sjansen i hvert øyeblikk - for ingenting er forutbestemt - Alt skjer NÅ selv om vi kan ha en følelse av at retningen er forutbestemt....
Vi er selv skaperen og designeren av vårt eget liv, som utfolder seg ved å manifestere drømmer, tanker, visjoner, følelser og emosjoner... Og selv om en altomfattende kraft har satt i gang vårt liv, også kalt Gud, den allmektige, store, Father sky, central sun osv - så er vi en del av denne kraften og kraften er en del av oss. Den skapende kraften som har skapt oss er den samme skapende kraften vi har i oss for å skape vårt liv her og nå. Det er ingen adskillelse fra vår skaper og oss - vi er en og samme - Du, Jeg = VI, Oss.

Her og nå bestemmer jeg meg for å gjøre en forandring i mitt liv, jeg vet ikke hvor det bærer av sted - men i første omgang blir det en telttur ut i det fri. Ja, det er på tide å flytte ut og bort fra Wi-fi, stråling, facebook og G-mail - for å finne skogens ro, for å finne indre ro!

Snakkes snart igjen!