Har du noen ganger tenkt på hvordan livet bare kan ta en helomvending. Snu alt på hodet og sette deg inn i en tilværelse du ikke trodde var mulig?
Jeg har opplevd det flere ganger i livet mitt, enda jeg er bare 32 år gammel. Og det har fått meg til å undre, og kanskje etter hvert fortså at livet er noe jeg ikke har kontroll over, til tross for at jeg velger mange situasjoner.
I dag sitter jeg her, ved stuebordet mitt på Vinje, en liten plass utenfor Voss. Den ene katten ligger på bordet ved siden av meg, enda han egentlig ikke får lov til å være på bordet, mens den andre katten ligger i en ChillBill bag sammen med hunden, som er av rase Parson Russel Terrier. Hunden ligger for øvrig på ryggen med begge beina rett opp, det er litt av et syn. Begge kattene er ca 5 mnd gamle og kan minne litt om to miniatyrrever. Det er fyr på peisen og lunt og godt i stua og på høytalerne summer det en eller annen form for chilloutmusikk.
Det er den tredje frostnatta på rad og jeg sitter og skriver mens jeg venter på at sola skal varme opp naturen tilstrekkelig til at jeg kan komme meg ut i skogen og på fjellet.
Jeg har begynt å like disse stundene nå, der jeg egentlig gjør så mye og lite som mulig. Det er ingen som maser på meg om at jeg må hit eller dit, ingen avtaler som binder meg, ingen krav andre enn de jeg setter til meg selv. - Her opplever jeg de største utfordringene - nemlig kravene jeg har til meg selv. De er skyhøye til tider og til andre tider helt meningsløse. Ingenting er som før, jeg er nemlig Gravid - akkurat 26 uker i dag, eller i går eller i morgen. Holder ikke helt telling, er litt ute av det, det meste dreier seg om å være, lytte til kroppen, ta vare på meg selv og det livet som vokser inni meg. Alt annet fader litt vekk.
Det er så mye jeg ville ha gjort, skulle ha gjort, burde ha gjort, kunne ha gjort - men alt sammen lager en form for stress inni meg, gjør meg rastløs, irritabel og noen ganger så sint at jeg får lyst til å kaste ting rundt meg, sparke og slå. Det har forresten skjedd og.. Jeg er ikke sint på noen, ikke egentlig sint på meg selv heller - men jeg mister kontrollen noen ganger, på grunn av alle kravene jeg har satt til meg selv. Det er bare det at det er ikke bare meg selv å ta hensyn til nå. Ikke bare det at det vokser en baby inni meg, men jeg har og en samboer og tre dyr. Det er plutselig en liten familie der og et stort hus å holde i orden.
det skjedde så fort - alt. Jeg visste ikke at det skulle komme, hadde ingen ide - en dag bare var det der, alt sammen!
Det er høst ute, og naturen har kledd seg i reggae-farger! Det er det fineste jeg vet. Men på samme tid er det noe som er i endring. Denne høsten er ikke som andre høster, for denne har blomster. I går fant jeg løvetann og tidligere har jeg funnet ryllik, engsolleie,jonsokblom, hundekjeks og perikum. Jeg vet ikke hva som er i gjere, men blomstene pleier da ikke å blomstre i oktober? Jeg lurer litt på hva de vil? Har de blitt forvirret av den varme høsten eller vet de hva de driver med?
Jeg er bare en observatør her... noen ganger er jeg en som observerer meg selv til og med. Det kan høres litt rart ut, men det er som om jeg er en, og jeg er en annen. Ikke separert, men den ene vet og den andre skjønner ikke alltid.
I natt for eksempel var det slik. Jeg kunne ikke sove, fikk det ikke til. Lå og vrei meg som en kålmark i flere timer, helt til jeg stod opp og lagde meg en kopp med kamillete. Det var som om all energien i kroppen min hadde gått ned til beina og lagde en slags kilende, kriblende følelelse der. De ville ikke holde seg i ro og de lagde frustrerende tanker i hodet mitt, så jeg nesten begynte å grine. Flere ganger kikket jeg ut vinduet på den smilende månen og Orions belte som stod der, rett på utsiden - som om de prøvde å fortelle meg noe, men jeg kunne ikke fatte hva. På samme tid var jeg i en slags drømmetilstand, der historiene svirret på min indre TV-skjerm. Ved siden av meg hadde jeg min samboer i dyp søvn, som alltid prøver å ligge så tett inntil meg som mulig. Det er koselig, men ikke når jeg ligger og vrir meg og ikke får sove. Da blir det for mye.
Vi to, som snart skal bli til tre. Er det ikke et fantastisk regnestykke? en pluss en blir tre og ikke to!
Vi to, fungerer som et team - det er aldri noe spørsmål om hvem som skal gjøre hva!
Jeg er ikke alltid så flink til å uttrykke hva jeg føler, spesielt ikke ovenfor andre mennesker. Det er alltid utfordrende med forhold, det er utfordrende å være mer enn seg selv, ta hensyn, vise omsorg i de rette øyeblikkene, være enig.
Dette forholdet er annerledes. Og det startet på en spesiell måte og fortsatte enda mer spesielt!
"Veit du hvor lenge jeg har leitet etter deg?" -Det var nærmest åpningsreplikken. Jeg hadde egentlig gitt opp. Trodde ikke det var meningen at jeg skulle finne kjærligheten i dette livet. Jeg følte meg ganske fortapt på det tidspunktet og lot livet egentlig bare seile sin egen sjø, og prøvde å henge med i et samfunn som har gått av hengslene.
Så var han der plutselig rett ved siden av meg. En ung gutt, med de dypeste øynene jeg noen gang har sett inn i. Det var som om ord ble for små til å bruke, det ble for snevert å kommunisere med de. Hodet mitt kvernet; "han er altfor ung for deg" - Gå hjem.
Men øynene hans..... det var umulig, uunngåelig og alle rasjonelle tanker ble skylt ut som en foss. Vi gikk ut i natten, bare vi to. Jeg visste verken hva jeg skulle tro eller føle, viktigere er det kanskje hva jeg faktisk følte; En ro, en merkelig, dyp ro - som jeg aldri før har følt. Hele natten satt vi sammen. Jeg kan ikke huske hva vi snakket om eller hva vi egentlig gjorde, jeg vet bare at det eneste som eksisterte egentlig var følelsen av ro.
Dagen etter kom han på besøk etter at jeg hadde holdt på å sette fyr på leiligheten. Jeg var nok temmelig satt ut og greide ikke helt å følge med på den virkelige verden. Vi satt i sofaen min og bare så på hverandre. I flere timer tror jeg.
Vi møttes så hver dag, og plutselig bodde han bare hos meg. Jeg vet faktisk ikke hvordan det gikk til, det bare skjedde. Det gikk litt opp for meg da han sa at han hadde sagt opp leiligheten sin bare etter 14 dager tror jeg, men jeg var fortsatt i en merkelig tilstand der jeg ikke greide å prosessere, ja faktisk knapt oppfatte hva som foregikk rundt meg!
Vi hadde en fantastisk tid sammen. Vi gikk lange turer i skogen, i fjellet, badet i isvann, dro i skatehallen, lagde og spiste god mat og innimellom dro vi ut og spiste for så å ende opp på byen. I seg selv var det ikke så spennende å henge på utestedene, men derimot når vi skulle gå hjem etterpå hadde vi det gøy. Spesielt husker jeg engang vi lekesloss nesten hele veien og da vi var nesten fremme var vi så slitne at vi knapt greide å slepe oss opp den siste bakken til huset.
Utfordringene var der og, vi kom jo fra to ulike verdener og de var ikke alltid så lett å forene - jeg nektet å gå tilbake til det jeg hadde lagt fra meg i livet, som TV, dataspill, usunne matvaner og lignende, mens han av en eller annen merkelig grunn syntes det var helt i orden å legge det bak seg og innta nye vaner. JEg følte ofte litt dårlig samvittighet for at jeg selv ikke var så villig til å forandre på mitt livssyn, og at det for det meste var han som måtte forandre på seg, men på en annen side virket det mirakuløst. Det skjedde noe med hele vesenet hans og til og med utseende. Uttrykket ble et annet, og fra å være en som hatet ganske mye rundt seg, inntok han en mer og mer tålmodig og tilgivende holdning.
Vi hadde kjent hverandre i ca 10 uker, da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg var allerede 6 uker på vei. Det kom på en måte ikke helt som noen overraskelse, selv om det gjorde det. For nå var det liksom på ordentlig. ikke bare en lek lenger. Alvor, vi hadde skapt et nytt liv. Ingen steder å rømme nå - vi skulle bli en familie.
Jeg sleit med meg selv i begynnelsen. Jeg har diabetes type 1 og det er ikke helt ukomplisert å gå gravid. Jeg skjønte at det betydde hyppige kontroller på Haukeland og en roligere tilværelse. Kroppen min ville ikke være i ro, selv om den sovnet rett som det var i utmattelse på sofaen. JEg visste ikke hvor jeg skulle vri og vende meg og jeg greide ikke la være å hoppe trampoline og skate, selv om jeg visste at jeg ikke burde. Jeg greide ikke å gå på fest elelr være særlig sosial. Alt var forbundet med alkohol eler ekstremsport og jeg kunne ikke det nå. Faktisk hadde jeg så store konflikter i meg selv at jeg tilslutt skjønte hvor barnslig det var! Og jeg falt til ro igjen. Begynte å gå lange turer hver dag - det hjalp på det meste!
Når jeg ser tilbake på det nå, er det det beste som kunne skjedd meg i livet og jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde gjort eller hvor jeg hadde vært foruten alt dette. At jeg noen gang skulle treffe et annet menneske som kunne hjelpe meg å bringe fred inn i tilværelsen min, at jeg nå kan glede meg til å bli mor og bygge familie, skape drømmer og realisere dem uten å måtte sitte aleine med alt - det er den største gaven jeg noensinne kunne fått. Og selv om det byr på noen søvnløse netter, så vet jeg at livet smiler igjen og vil oss alt det beste. Alt vi kan drømme om kan vi og realisere - og et barn er ingen hindring for det, men en fantastisk gave. - En helomvending i livet jeg aldri ville vært foruten!
Og at det virkelig finnes så gode, solide og trofaste mennesker der ute, som han som fant meg - det er verdt å vente på. Og at alder ikke spiller noen rolle når alt kommer til stykke - det vet jeg
